Biografi
Jeg ble født på Rjukan Sykehus fredag den 13. april i 1953. Jeg kommer fra en familie som bestandig har vært glad i musikk. Min mor spilte piano, far spilte gitar, munnspill og trekkspill, min eldste bror spilte gitar, og min farfar spilte munnspill. Min yngste bror likte for det meste å være tilskuer. Når vi hadde familiesammenkomster ble det alltid arrangert konserter og alle i familien sang og spilte. Allerede som 6-åring debuterte jeg i min mors sy forening, og som 11-åring fikk jeg min første gitar. Min bror Truls lærte meg tre grep på gitaren, og da jeg var 12 år debuterte jeg for første gang på den store Solfest feiringen her på Rjukan. Det var 2 500 mennesker der, og gjett om jeg var nervøs! Men det gikk bra det også, og med stående applaus måtte jeg ta et par ekstra nummer. Snakk om knallstart!
Da jeg var 15 år startet bassisten Helge Ellingsen, trommisen Harry Bjørn Bystrøm og jeg vårt først band. Vi kalte oss Nashville Sound, og vi spilte for det meste reinspikka countrymusikk, men på det tidspunktet hadde dessverre ikke denne musikkstilen livets rett. Vi byttet navn til Phoenix, sjekket ut nye stilarter og økte besetningen med to mann, Arild Kittilsen på gitar og Ivar Graver på orgel. Vi spilte en del egne låter, og ble helfrelst i Joe Cocker, Eagels, Three Dog Night og Chicago. Vi turnerte hele Norge på kryss og tvers i flere år.
Min store interesse for 70-tallsmusikk, countrymusikk og rockestil slapp ikke taket og jeg måtte bare jobbe videre med disse stilartene. Jeg hadde min første TV-opptreden i 1976, og i 1977 kom min første plate som bare heter ”Tom Brathen” (Euronett). Denne plata solgte i 15 000 eksemplarer og det var bra for en førstegangsutgivelse. Jeg hadde gleden av å jobbe med Georg Keller, som på den tiden var min produsent.
For min del var nå musikk-karrieren på vei oppover, og i 1979 ga vi ut plata ”Jeg Drømmer Om Nashville” (Snowflake), som bare i mitt eget fylke, Telemark, solgte i over 5 000 eksemplarer. Den første halvdelen av 80-tallet var jeg på turnéer med forskjellige musikere og band, men i 1987 startet vi Band/Duoen Tom’n Jerry. Det var Olle Johnny Lande og jeg som fikk denne idéen, som gikk ut på å kjøre et konsept bestående av låter fra 60- og 70-tallet. Olle Johnny, som forøvrig også er kjent fra andre bandsammenhenger, og som har spilt sammen med for eksempel Eddy Zoltan og Zodiacs, hadde gode forutsetninger for å lykkes med et slikt konsept. Vi fikk med oss country/blues-gitaristen Geir Paulsberg fra Oslo som fortsatt er med oss i ulike sammenhenger. Vi har gitt ut to produksjoner: "Tom’n Jerry 1" og "Tom’n Jerry 2".
Ellers har det gått slag i slag med utgivelser av ulike slag, men det største spranget jeg tok var i 1998, hvor vi reiste til Alf Emil Eik i Kristiansand for å begynne en produksjon med bare egne låter. Jeg fikk den kjente Ingvar Hovland og Margot Skeie til å skrive tekster til ti låter. Grunnkompet gjorde jeg ferdig i Norge og klarte via noen gode venner fra Bø i Telemark, Sigmund og Karin Torekåsa, å skaffe gode studio-kjennskaper i Nashville. Gene Kennedy (Door Knob Records) leide ut studioet sammen med tre dyktige Nashville-musikere. De la på steel, gitar, piano, fele, og diverse annet. Jeg tok med meg produksjonen tilbake til Norge og mixet den hos Alf Emil Eik i Kristiansand. Plata, "Til Ettertanke" ble veldig godt mottatt, og jeg fikk bra omtale av plateanmeldere. Det ble gledelig nok seksere og femmere hele veien for denne plata.
I 1999 reiste hele familien over igjen til USA med to mål for øyet, nemlig ferie og en ny plateproduksjon. ”From Norway To Nashville” ble navnet på min nye plate, og med ny label, plateselskapet Bergen Records, skulle det nå bli sus i serken for mitt vedkommende. Jeg hadde her gleden av å jobbe med mange dyktige musiker, som blant andre Vassar Clement, Redd Volkaert og Roger Morris. Gene Kennedy var produsent. Platen kom ut i November 2000, og vi hadde to låter inne på A-lister i radion, med topp plasseringer! Vi lå på Norsktoppen i tre måneder med låtene "You’ll Always Have A Home og "Cool Joe Cool". Jeg hadde et band fra Nashville på veien i to måneder, og plata solgte i cirka 10.000 eksemplarer. Det var en tøff tid med mange spennende utfordringer av ulik art.
I april 2003 reiste min kone Berit og jeg over på ny for å gjøre en ny produksjon. Berit er altså ingen musiker eller sanger, men hun er en god lytter og kritiker, noe som er veldig viktig i min sammenheng. Hun gir meg noen gode råd innimellom og er en flott støtte å ha. Jeg har vært så heldig å få jobbe sammen med Nashville-guruene Ronny Light og Jim Pierce. De hentet frem noen av de beste musikerene i Nashille og Memphis for meg. Det måtte jo bare bli en bra produksjon! Jeg vil også nevne steelgitaristen Sonny Garish og harmonika spilleren Terry McMillian, som begge gjorde en knall jobb, og sammen med de andre musikerne sørget de for at dette ble et kvalitetsprodukt. Denne plata, "Drift Away", er ute i butikken i disse dager.
Jeg gleder meg over at jeg har en så snill kone som Berit, som også er et arbeidsjern uten like. Hun backer meg opp 100 prosent når det gjelder min musikk, men kan også være svært kritisk. Hun retter veldig ofte på forskjellige ting som går på hvordan man skal uttale ord i tekster og så videre, noe jeg oppfatter som svært positivt. I tillegg har jeg lært Berit tre grep på gitaren som hun bevisst bruker i ulike sammenhenger og sammenkomster. Over et glass vin eller to fikser hun det meste, og blir som regel bare trøtt når kvelden kommer.
Jeg må ta med at jeg fortiden jobber som kultur lærer i Tokke Kommune. www.tokke.kommune.no Jeg underviser i gitar og band, studio teknikk, backline og scene oppsett, konsert organisering med mer. Totalt har jeg ca 35 elever fordelt på 3 bygder. Høydalsmo, Byrte og Dalen. Resultatet av jobben som gjøres beviser virkelig at det er mange flinke og ivrige elever som kan nå langt. Jeg må også berømme Tokke Kommune for den satsingen de gjør for kulturen. Det settes av økonomi og mye ressurser til kultur for barn, ungdom og de voksne. Ingen målgrupper er glemt her.
Eplet faller ikke langt fra stammen. Jeg har en sønn som heter Thomas Bråthen@uhort.no , som selv er musikkinteressert og skriver tekster og låter. Sjekk ut www.nrk urørt Jeg lærte Thomas å spille gitar da han var ti år, og han har også rukket å spille i flere band- sammenhenger. Hans musikkstil ligger i samme gate som jeg hører hjemme i, men han har likevel utviklet sin egen identitet og stil. Han har også planer om å gå i studio og spille inn sine egne låter.
Ellers når tiden tillater det, tar jeg med meg schæfer -hundene våre Tina og Gitte på fjellturer og i skog og mark. Jeg har også en god fiskekompis som heter Stein, som jeg for øvrig også jobber sammen med. Når mulighetene er der tar vi oss ofte fisketurer i fjellet, sommer som vinter. Med den praktfulle vidda vi har her oppe, kan vi ikke annet enn benytte oss den. En bedre inspirasjonskilde for en musiker kan man vel ikke finne.
Når det gjelder sjangeren country-rock, har jeg gjort meg opp noen bestemte tanker. Norge er på mange måter et meget spesielt land når det gjelder countrymusikken, det er liksom ikke tøft nok for mange. Man må i hvert fall ikke fortelle andre at man liker countrymusikk, for da kan man risikere å nærmest bli mobbet ut av musikkmiljøene.
Det som faktisk er riktig er at denne type musikk selger så det suser i hele verden, og at det står stor respekt av både sjangeren i seg selv, og ikke minst musikerne som spiller dette. Man skal huske på at mye av opphavet til dagens såkalte moderne musikk stammer fra nettopp blues, country og rock. Her ligger nemlig mye av grunnlaget for og spiren til den moderne musikkstilen som ungdommen lytter til i dag. Det er også viktig å merke seg at man reiser ikke bare til USA (Nashville) fordi at alt er så mye bedre der! Riktignok tror jeg det er vanskelig å klå seg på de musikerne eller produsentene der borte, men det er selve musikk-kulturen som gjør dette så veldig spesielt.
Jeg ser ingen, absolutt ingen, skrupler med å blande min norske musikk-kultur med den amerikanske musikk-kulturen, det har noe å gjøre med den åpenhet man har for all type musikk av ulike blandinger og krysninger. Det er også dessverre mange som ikke vil kalle denne musikkformen for kultur i det hele tatt.
Jeg sitter dessverre også igjen med det inntrykket av at når de såkalte musikk-kritikerne har sagt sitt, så er man på forhånd dømt nedenom og hjem av mange. Og der folkens, er Norge ganske alene! Det står respekt av alle typer musikk, men jeg er enig i at man bør rette søkelyset på om kvalitetsnivået er der det bør være. Likevel er det ikke musikk -journalistene som bør fortelle folk hva de bør kjøpe av musikk eller ikke. La folk bestemme selv! Det er musikk demokratisk riktig!
Jeg vil til slutt få takke dere som har lest denne biografien og dere som har kjøpt platene mine. Jeg vil også takke min nærmeste familie, Berit, Thomas og Monika, for support og god støtte, og jeg håper at dere som leser dette kanskje kan gi meg noen hint, råd eller bare rett og slett skrive noen hyggelige ord i gjesteboka mi.